Klimastrategien under lupen

Landbruket inngikk i 2019 en klimaavtale med staten. Det var en avtale med ambisiøse mål. Nå 5 år til målene skal nås, slår Riksrevisjonen i en rapport fast at målet om reduksjon på 5 tonn CO₂ ekvivalenter langt fra vil nås og at klimatiltakene i landbruket har hatt langt mindre effekt enn forventet.

Riksrevisjonen konkluderer ikke bare med at kuttmålet ikke nås, men at utslippene fra landbruket vil være på samme nivå i 2030 som i dag, hvis praksis og politikk videreføres. En årsak til mager framgang er at utslipp fra arealbruk i landbruket – og da særlig oppdyrking av myr – har økt med 40 prosent i perioden 1990–2021.

I rapporten kritiseres myndighetene for ikke å ha noen klar strategi for å nå klimamålene i landbruket. Dessuten at målkonfliktene står i kø. Økt matproduksjon og reduksjon i klimautslippene går rett og slett ikke i hop, og derfor oppfordrer Riksrevisjonen til at det må tas et veivalg og at de klimamålene som settes må være realistiske.

Interessant er det at rapporten fastslår at de store klimakuttene i landbruket ikke kan tas ute hos bonden. Riksrevisjonen peker på redusert matsvinn og endret kosthold som de to aller viktigste tiltakene. Selv om det er mange tiltak som bonden skal og bør gjennomføre, vises det i rapporten til at 71 prosent av potensialet for klimakutt i landbruket er hos forbrukeren.

Landbrukets klimaplan får kritikk for at en del av tiltakene er umodne og at anslagene for klimakutt er urealistiske. For eksempel er det bare 2 prosent av husdyrgjødsla som omdannes til biogass i dag, mens den andelen må økes til 25 prosent på 5 år om målet i Landbrukets klimaplan skal nås.

«rapporten fastslår at de store klimakuttene i landbruket ikke kan tas ute hos bonden»

Videre er Riksrevisjonen kritisk til om bruken av metanhemmere er godt nok dokumentert under norske fôringsforhold. Det er riktig at resultater fra utprøving så langt indikere lavere effekt på norsk fôrseddel enn det som har framkommet i utenlandske forsøk. Men det endrer ikke at for storfenæringa er det ingen andre tiltak som på kort sikt vil monne like mye.

Landbrukets klimaplan kan kritiseres for å være ei smørbrødliste med tiltak uten klare prioriteringer. På den enkelte gården er det mye bonden kan gjennomføre fordi det både reduserer klimaavtrykket og bedrer økonomien. For andre tiltak trenger bonden økonomiske insentiver for å ha råd til å gjennomføre tiltakene.

Vi tror det hadde vært en fordel at klimaarbeidet på gårdsnivå ble integrert i rådgivingen og ikke drives som en spesialdisiplin. Enten det er rådgiving innen fôring, avl eller klima er målet optimalisering av driften og bedre økonomi. For landbruket som næring må det prioriteres noen tiltak som kan gi dokumenterbare klimakutt som kan kvitteres ut overfor myndigheter og opinion.

Det er en naivt å tro at ikke landbruket som står for 10 prosent av utslippene, i likhet med alle andre sektorer må bidra til at nasjonale klimamål nås. Presset for å oppnå resultater vil ikke bli mindre nå som et flertall på Stortinget har blitt enige om et mål om 70–75 prosent lavere utslipp i 2035 sammenlignet med referanseåret 1990.

Rapporten fra Riksrevisjonen er befriende nøktern når den fastslår at matproduksjon må innebære klimagassutslipp, og det er begrenset hvor store kutt som kan tas hos bonden. Bare i samarbeid med forbrukerne kan klimamålene nås, og da må vi nok svelge at noe må tas gjennom endret kosthold.